Agnar E. Pettersen

Konsulent innen:

- Hydraulikk teknikk

- Pneomatikk teknikk

- Oljevedlikehold

- Fornybar energi

Leteboring

Shipping

Leteboring

 Oljeproduksjon

Oljevedlikehold og

hydraulikk teknikk

Fornybar energi

Generell beskrivelse om min komersiell yrkeskariere, og nåværende pensjonist-tilværelse.


Det var maritimteknisk utdanning innen skipping jeg primært ønsket å oppnå etter endt obligatorisk barneskole.

For å kunne oppnå maskinsjefserifikat var det obligatorisk praksis som underornet maskinmann frem til maskinassistent, senere ble det mekanisk yrkesskoler, 1. og 2. maskinistskole samt maskinsjefskole og obligatorisk verksted -og maskinistpraksispraksis.


Da jeg begynte å praktisere som maskinsjef, startet jeg med NKI-ingeniørstudie. Beklageligvis ble dette studiet ikke helt fullførte på grunn av at noen eksamener som måtte utføres i land i Norge. Begrunnelsen for at jeg ikke fikk fullført alle eksamner i NKI-studiet skyldtes stort sett skipenes fartsområder.


Etter ca 6 år som maskinsjef på forskjellig skip i utenriks fart i samme rederi, var det oljeboring som stod høyet på ønskelisten min. Selv om jeg på dette tidspunktet hadde relativ liten viten om hva teknisk ojeborevirksomhet var. Imidlertid ble jeg med på denne spenenne karusellen, når jeg fikk tilbudet.

Etter en rekke interne og eksterne kurser, ble jeg ansatt som byggeteknisk inspektør (byggetilsyn) for den andre H3 boreriggen designet av Aker Gruppen.

 

Etter byggetiden som varte i ca 2 år i dette tilfelle, ble jeg med denne riggen ut som maskinsjef i boreoperasjoner, vesentlig på Engelsk sektor.

Da pensumet for omskolering fra maskinsjef til Teknisk sjef ikke var bestemt på dette tidspunkt, ble jeg som andre kollegaer, ansatt på såkalt dispensasjon.

 

Når pensumet for teknisk sjef (TECHNICAL SECTION LEADER) var bestemt av myndigheter, ble det 19 uker obligatorisk kurs som var oppdelt i 1-2 ukes moduler med avsluttende eksamen for hver modul. Kursene ble avviklet på opparbeidet fritid.

 

Etter to år med bygging og ca 2.5 års borekontrakter var ferdig for denne H3 riggen, ble den solgt til utlandet.

Jeg ble imidlertid tilbudt en tidsperiode, med henblikk på opplæring av nye utenlands driftspersonell, men takket nei til dette tilbudet.

Markedet for sertifisert teknisk personell var stort på dette tidspunktet, og ble derfor tilbudt oppdrag omgående som teknisk sjef på ny rigg som lå til utrustning og moblisering ved verksted i Norge. Etter ca 2.5 år som teknisk sjef på denne riggen, ble det atter ca 2 år med byggetilsyn av rigg i utlandet og senere som teknisk sjef på denne riggen i operasjon på Engelsk og Norsk sektor, inntil denne riggen også ble solgt til utlandet. Jeg hadde desuten også en periode med byggetilsyn av et boreskip i Spania.


Når det etter hvert ble "roligere" innen min TSL-jobb offshore, med reiser og obligatorisk kursvirksomhet, registrerte jeg mitt eget konsulentfirma.


Konsulentfirmaet APC Pettersen ble opprettet med henblikk på bla: Kursvirksomhet innen hydraulikkteknikk, pneumatikk og oljevedlikehold.

En moderne borerigg er utstyrt med mye hydraulikk som kreve stor viten om drift og vedlikehold, ikke minst viten om bla. hydraulikkvæskens tilstand.


Etter noen kurser jeg holdt for PTI (Petrolium Training Institute), viste det seg at behovet for denne tjenesten var så stor fra forskjellige selskaper, at min opparbeidet fritid ikke strakk til. Imidlertid fikk jeg omsider hjelp av en hydraulikkteknikker, som hjalp til med både å holde kurs og oppbygging av utstyr for vedlikehold av hydraulikksystemer.


Jeg var styreleder i Pett-Con AS i en 2-års periode. Selskapet arbeidet med teknisk vedlikehold av av skip under fart over hele verden.

Å ha vervet som styreleder i tillegg til TSL-stilling offhore ble for slitsom, og ble derfor valgt å avslutte.


For øvrig har jeg lenge vært engasjert i mitt forbund, nemlig Det Norske Maskinist Forbund (DNMF). Der har jeg hatt flere styreverv, eksempelvis som leder i valgkomiten og revisor samt deltatt i forskningsprosjeter for Marintek (et ledd i Sintefgruppen).


Det ble mange uforutsatte hendelser i min offshore historie, og nevner noen spesielle opplevelser jeg selv har vært involvert og vitne til,- blant annet:



Totalhavari av produksjonsrigg

Jeg var ansatt som teknisk sjef på en Semisub (halv nedsenkbar borerigg) hvor oppdraget var leteboring og pæling av undervannsstrukturen samt installasjon av boremoduler for en produksjonsplattform i Nordsjøen.


Denne platformen var ca 2 år i produksjon av olje og gass etter at jeg var med i hokup-fassen. Men så skjedde det en ukontrollert utblåsning som resulterte i at 167 mennesker omkom i brann og drukning.


Vi som var kjent med både plattformen og mange mennesker som har jobbet der, følte oss naturlig nok målløs etter denne ubeskrivelige ulykken.


Etter en slik ulykke, ble det naturlig nok å skjerpe sikkerhets-rutinene for oss i ledelsen både på Norsk og Engelsk sektor. Dvs  mange ekstra kurser og øvelser på fritiden, som ble arrangert både i Norge og utlandet.






Ukontrollert utblåsing på produksjonsplattformen "Ekofisk Bravo".

To Amerikanske "spesialister" var hyret for å stoppe utblåsningen? Men etter en uke med såkalt "åpen brønn" sa Norske myndigheter, Nok er Nok, - dette må løses på en annen måte.


Riggen jeg var teknisk sjef på, lå ved verksted i Stavanger for 2-års klassing, men ble beodret til Ekofisk-feltet for boring av såkalt avlastnings-brønn.

Utblåsningen ble heldigvis stanset mens vi arbeidet med oppankring på feltet og moblisering for boreoppdraget.









Ubekvem situasjon ved kjettingbrudd i orkan styrke.

Ved oppankring på ny location relativt langt nord i Engelsk sektor, fikk vi satt to ankre diagonalt, med riktig lengde og riktig posisjon, da orkanen satte inn.


Først forsøkte vi å ligge oppankret med de to ankrene og med hjelp fra slepebåt som holdt riggen mot vinden samt bruk av riggens egne fremdrifts-maskineri.


Men så skjedde den kritiske situasjon:

Først røk den ene ankerkjettingen og like etter den andre, - og da ble riggen plutselig også i en faresituasjon for de øvrige instalasjonene i området.

Med full fremdrifteffekt fra slepebåt og riggens egen fremdriftsmaskiner tilsammen (ca 20.000 hk), klarte vi å holde riggen i samme posisjon.

Men så brakk slepevaieren mellom riggen og slepebåten, som resulterte i at riggen drev ukontrollert med vind i høye bølger i opptil 2 knops fart nordover mot Norskehavet.


Situasjon ble ytterligere forverret da det oppstod brann i det ene fremdriftmaskinrommet, vi mistet radiokontakten med slepebåten og at avstanden til land var for lang til at helikoptre kunne fly i dette ekstremværet, (i perioder ble det målt >75 knop, - dvs full orkan).


Omsider løyet orkanen og med riggens egne fremdriftsmaskin klarte vi etter omstendeighetene i betraktning, å komme så langt sørvestover at slepebåten kunne tilkople ny slepeire til riggen igjen.

Nye kjettinger og anker ble sendt fra basen, som etterhvert ble koplet til riggen når bølgehøyden var akseptabel.

Vi var svært lykkelig over at det ikke ble noen personskade og heller ingen nevneverdig skade på rigg og utstyr. Det ble en ekstra lykkelig julefeiring dette året også.



Jeg har mottatt mange spørsmål om hvilke synspunkter jeg har vedrørende "fossil" kontra "fornybar" energi, - og jeg skal forsøke å svare på de nedenfor spørsmålene etter min erfaring, synspunkter, samt hva konkrete nasjonale og internasjonale forskerere har kommet frem til.


Generelle spørsmål er eksempelvis:

Pkt. 1: Hvilke fornybar energikilde jeg syns er mest bærekraftig for Norge?

Pkt. 2: Mitt synspunkt når det gjelder miljøpolitikken i Norge og Internasjonalt?

Pkt. 3: Hva  jeg mener om utredning og prøveboring utenfor Lofoten og Vesterålen?

Pkt. 4: Hvilke fornybar energikilde jeg syns er mest bærekraftig for Norge, og hva er min favoritt?

Pkt. 5: Hvor stor miljøskade (hva jeg tror), kan oppstå ved en ukontrollert “utblåsing” av cruideolje kontra raffinert bunkersolje?

Pkt. 6: CO2 fangst, transport og lagring.


Pkt. 1:
Hvilke fornybar energikilde jeg syns er mest bærekraftig for Norge?
* Det er mange fornybar energikilder som en bør satse på i Norge, blant annet:
* Vannkraften bør satses mer på, og eldre anlegg bør kaskje oppgraderes noe.
* Sol-energi
* Vind-energi
* Bølge-energi

* Tidevannkraft

* hydrogen-energi
* Saltvann-energi


Pkt. 2:
Mitt synspunkt når det gjelder miljøpolitikken i Norge og Internasjonalt?
De fleste som jobber med miljøpolitikk i Norge tror jeg gjør sitt beste de har lært teoretisk og praktisk erfaring som er dyrkel som oljenasjon. Jeg mener Norge har gjort en formidabel jobb i miljøsektoren, men internasjonal bidrag er det heller labert for å si det mildt. Her må de store “miljøsynderne“ komme mer på banen. I flg offesielle statistikker viser at Kina, USA, Europa, Russland,India, Japan, Tyskland, Canada, Storbritania, Italia som de 10 verste med tilsammen  55.8%, mens Europa utgjør 11.4% (med en gj.snitt pr land utgjør 0.39%), og Norge med 0.3%

Kullkraftboom: Nye satilittbilder viser det erstore mengder av kullkraftverk under bygging, dvs 259 GW – like mye som alle kullkraftverk i USA – er i ferd med å bli ferdigstilt i Kina, ifølge miljøorganisasjonen CoalSwarm. - Her bør Verdensopnion gripe mer inn!


Pkt. 3:
Hva jeg mener om prøveboring utenfor Lofoten og Vesterålen?
Havforskningsinstituttets klare råd har vært at området ikke bør åpnes for oljevirksomhet. – Området ligger like oppstrøms for Lofoten og Vesterålen slik at et oljeutslipp herfra ville gått rett inn i disse områdene. Det ville vært like store konsekvenser som om vi hadde oljeutslipp direkte i Lofoten og Vesterålen, som vi så langt har fredet for oljevirksomhet, forklarer forsker ved Havforskningsinstituttet.
Vedtaket som er besluttet av myndigheter skal selvsagt respekteres, men personlig tror jeg at ved et uhell fra “åpen brønn” (med uraffinert olje), ikke gjør så stor skade som mange frykter. - jeg siterer bla til utblåsning fra Ekkofisk Bravo, havarert tankbåt ved Shetland og havarert supertanker utenfor nordvest Spania.

De to første havariene har jeg hatt meget god befatning med. Har det derimot vært raffinert bunkersolje som har lekket ut, har konekvensene blitt noe annet, eksempelvis det havarerte skipet utenfor Langesund for noen år siden.


Pkt. 4:

Hvilke fornybar energikilde jeg syns er mest bærekraftig for Norge, og hva er min favoritt?

Den mest bærekraftigste for Norge er uten tvil vannkraft og vindkraft, bølgekraft, saltkraft, hydrogen og flere.

Som min favoritt mener jeg Hav-vindkraft er den beste fornybar energikilde som bør satses mye mer på.

Midt ute i Nordsjøen, ikke langt unna det berømte oljefeltet Ekofisk, foreslår en industrigigant at det skal investeres mye penger.
I et innspill til Olje- og energidepartementet, beskriver at et selskap hvordan de kan bygge ut havvind som produserer opp til 25 TWh fornybar strøm i året.

Vindturbinene vil være av de største som er tilgjengelig. I sin skisse snakkes det om turbiner med en kapasitet på «10 MW+». Hva som vil være tilgjengelig ved bygging gjenstår å se? Det kan være snakk om 11 MW-turbiner som bety rotorer på 200-220 meter.


Det er videre snakk om et reversibelt pumpekraftverk som i prinsippet et helt vanlig vannkraftverk, men der strøm kan brukes for å pumpe vann opp i vannmagasinene når det er overskuddsproduksjon - og slippes ned igjen når det er behov for å generere strøm. Dermed benyttes vannkraften i som et stort batteri.
Det ene pumpekraftverket er tenkt bygget i nærheten av Norges største vannkraftverk. 

Ferskvannkraft-anlegg bør kanskje generelt oppgraderes en del med hansyn til bedre effektivitet og virkningsgrad?


Pkt. 5:

Hvor stor miljøskade (hva jeg tror), kan oppstå ved en ukontrollert “utblåsing” av cruideolje kontra raffinert bunkersolje?

Jeg har selv vært meget nær en ukontrollert utblåsning og fulgt konsekvensene med hensyn til forurensning på omliggende havområde og onshore kystlinje. 

Ukontrollert utblåsning fra "Ekofisk Bravo" er et eksempel: Det viste seg at "crudeole" som er et naturprodukt ikke gjør så stor skade kontra "refinert" olje (bunkersolje). Det er desasuten mange andre eksempler ved havarerte tankskip og bulkskip.  


Pkt. 6:

CO2 fangst, transport og lagring.

Det går i positiv retning for Norge når det gjelder fangst, transport og lagring av CO2.
Oljedirektoratet skriver i melding at de har kartlagt områder som egner seg til langvarig og sikker lagring av CO2 gass på norsk sokkel.
Siden 2007 er det blitt lagret cirka 700 000 tonn CO2 i året ved Snøhvit-feltet. Den skilles ut fra gassen i prosessanlegget på Melkøya før den sendes i rørledning ned i et reservoar rundt 140 kilometer fra land.
Brønnen som nå bores sør for Troll-feltet i Nordsjøen har ikke til hensikt å finne olje eller gass, forteller Oljedirektoratet i en pressemelding.
Operasjonen som nå er i gang er å undersøke om reservoaret i det 2700 meter dyptliggende Johansenformasjonen er egnet som lager for karbondioksid (CO2).
I beste fall egner områdene langt under havoverflaten seg som CO2-deponi, gassen som fanges fra store utslippskilder på land, transporteres med skip til et mottaksanlegg og videre sendes i rør ut i Nordsjøen og injisere for lagring ca 3000 meter under havbunnen.

Norge har lang erfaring og god kompetanse på sikker lagring av CO2 under havbunnen.
Siden 1996 er CO2 blitt fjernet fra Sleipner Vest-gassen og injisert i Utsiraformasjonen. En million tonn CO2 lagres i undergrunnen hvert år.





Som pensjonist er jeg engasjert i eksempelvis:


- Fornybar energi
- Bowling
- Sjakk
- Sykling


Hjem