AEP

(Agnar Evald Pettersen)

Drivhuseffekten

 

 

 

 

 

Drivhuseffekten

 

 

 

 

Drivhuseffekten

 

FNs klimapanel - Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) - ble grunnlagt av FNs miljøprogram og World Meteorological Organization i 1988. Målet med IPCC er å komme fram med best mulig faglige kunnskaper om klimaendringer - og IPCCs rapporter er et viktig grunnlag for internasjonale samtaler om klimapolitikk og klimatiltak.

 

Hva er drivhuseffekten?

Drivhuseffekten er et naturlig fenomenet som sikrer at jorda har en middeltemperatur som gjør planeten beboelig. Uten drivhuseffekten ville jordas middeltemperatur vært på omkring minus 18 grader celsius.

Vanndamp, karbondioksid (CO2) og gasser som metan (CH4), lystgass (N2O) og fluorgasser i atmosfæren slipper inn energi i form av synlig lys fra sola. De samme gassene fanger opp noe av varmestrålingen tilbake fra jorda til atmosfæren. Dette fenomenet kan beskrives som et drivhus - en beskyttelse som sikrer levelige forhold. En kaller derfor gasser som CO2, metan og lystgass for drivhusgasser - eller klimagasser

Hvordan definerer en klimaendringer?

Jordas klima er ikke statisk, og begrepet klimaendringer kan derfor beskrive alle former for endringer i klimaet. En mer vanlig bruk av begrepet klimaendringer er merkbare endringer fra en tilstand til en annen - ofte satt i sammenheng med den registrerte globale oppvarmingen som har skjedd de siste 100 årene. Klimaforskere vil imidlertid inkludere også naturlige variasjoner i klimaet i begrepet.

Hvordan dokumenterer en klimaendringer?

Forskere studerer klimaendringer i tidligere tider ved hjelp av indirekte informasjon fra blant annet historiske kilder, iskjerner, isbreer, vulkanutbrudd, årringer, pollen og dryppstein. Klimaet i dag blir registrert blant annet ved eksakte målinger av temperaturer, trykk, nedbør, og satelittovervåking av breer og havis. Framtidens klima blir forespeilet ved hjelp av modellberegninger som tar utgangspunkt i statistiske noteringer.

Hva er menneskeskapte klimaendringer?

Forskere over hele verden er i svært økende grad enige om at det er en sammenheng mellom menneskets forbrenning av fossile brensel og økende global gjennomsnittstemperatur. Menneskelig aktivitet har siden den industrielle revolusjonen ført til en sterk økning av utslippene av klimagasser. Forskere har registrert en økning av klimagassene i atmosfæren, og setter dette i sammenheng med økt global gjennomsnittemperatur og endret globalt klima. Forklaringen er at konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren sørger for at mindre varmestråling fra jorda slipper ut av jordas atmosfære.

Hva med den naturlige variasjonen?

Jordas klima har alltid vært i endring. For 20000 år siden var store deler av Nord-Europa dekket av en isbre som var inntil tre kilometer tykk. Vi er nå inne i en såkalt mellomistid. Variasjoner i global temperatur på noen få grader har vi hatt gjennom hele denne mellomistiden. Vi ser imidlertid at de siste 100-150 årene er i en særstilling. Den globale middeltemperaturen økte i perioden 1906 til 2005 med 0,74 grader. Den gjennomsnittlige temperaturøkningen de siste 50 årene er nesten dobbelt så stor som de siste 100 årene - og temperaturen i Arktis har økt nesten dobbelt så raskt som global gjennomsnittstemperatur de siste 100 årene. Forskere har derfor konkludert med at dagens klima ikke er et resultat av naturlige variasjoner.

Oppvarmingen fortsetter

Gjennomsnittlig global temperaturendring vil ligge mellom 1,1 og 6,4 grader celsius i dette århundret. Dette avhenger av utslippsutviklingen. IPCC slår fast at selv uten nye utslipp av klimagasser, vil vi ha en oppvarming på pluss 0,2 grader per år de neste 20 årene. Denne utviklingen fram mot 2030 vil fortsette uavhengig av hvilke veivalg som gjøres og uansett hvilken utslippstrend vi har.

Hovedfunnene i fjerde hovedrapport:

IPCC slår fast at mesteparten av oppvarmingen de siste 50 årene er menneskeskapt og at klimaendringene i framtiden blir større enn de vi har hatt til nå.

 

Klimagassnivået i atmosfæren er i dag 30 prosent høyere enn noen gang de siste 650000 årene. Solas betydning for oppvarmingen er svært liten.

 

Globalt sett har breene hatt en kraftig tilbakegang og områdene med frossen overflate er blitt betydelig mindre. Statens forurensningstilsyn, CICERO Senter for klimaforskning og Bjerknessenteret for klimaforskning oppsummerer funnene fra IPCCs fjerde hovedrapport slik:

 

Den globale gjennomsnittstemperaturen forsetter å øke. 11 av de 12 siste årene (1995 - 2006) er blant de 12 varmeste årene siden målingene startet i 1850.

Temperaturen i Arktis økte nesten dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet de siste 100 årene.

Det er meget sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule i perioden 1950 til 2000 var høyere enn i noen annen femtiårsperiode de siste 500 år. Det er sannsynlig at denne perioden var den varmeste de siste 1300 årene.

Hyppigheten av kraftig nedbør har økt over de fleste landområder. Hyppigheten har økt i takt med oppvarmingen og observert økning av vanndamp i atmosfæren.

Gjennomsnittlig globalt havnivå steg gjennomsnittlig med 1,8 millimeter per år fra 1961 til 2003. Stigningen var raskere fra 1993 til 2003, om lag 3,1 millimeter per år. Om den økte stigningen fra 1993 til 2003 reflekterer variasjoner mellom tiår eller er en økning i en langsiktig trend er uklart. Den totale havnivåstigningen i det 20. århundre er estimert til 17 centimeter.

Tap av isdekke på Grønland og i Antarktis har bidratt til havstigning fra 1993 til 2003. Økt transporthastighet i brearmer på Grønland og i Antarktis bidrar til reduksjon av ismassene i det indre av isbreene og at nettovolumet av disse isbreene minker.

Satellittdata siden 1978 viser at sjøisen i Arktis har minket med 2,7 prosent per tiår. Reduksjonen er større om sommeren med 7,4 prosent per tiår.

El Niño og La Niña

El Niño – sørlig oscillasjon (ENSO) er et globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingninger i overflatevannet i den tropiske delen av det østlige Stillehavet. Navnene kommer fra de spanske uttrykkene for «den lille gutten» (El Niño) og «den lille jenta» (La Niña). «Den lille gutten» refererer til Jesusbarnet, fordi fenomenet ofte starter rundt juletider utenfor vestkysten av Sør-Amerika. Effekten er stor på klimaet på den sørlige halvkule, og ble først beskrevet i 1923 av Sir Gilbert og Thmas Walker. Sir Gilbert var en britisk fysiker og statistiker. Han er best kjent for de banebrytende arbeidene over El Nino-fenomenet, og for å fremme studiet av klimaet i det hele.

Walker var etablert som anvendt matematiker ved Cambridge University da han ble generaldirektør for observatoriene i India i 1904. Mens han arbeidet der studerte han monsun i Det Indiske hav, det at monsunregnet ikke kom ga opphav til en stor sultekatastrofe i 1899. Etter å ha analysert store mengder data over de neste femten årene publiserte han de første beskrivelsene av den sørlige oscillasjon til det atmosfæriske trykket mellom Indiahavet og Stillehavet, og hvordan de korrelerte med temperatur og regnet i, blant annet i India. Dette henger sammen med Walkersirkulasjon, som senere ble oppkalt etter han.

ENSO er en sammensatt klimafluktuasjon mellom hav og atmosfære som oppstår som følge av havstrømmer og atmosfærisk sirkulasjon. ENSO er den mest omfattende og kjente mellomårlige variasjonen i vær og klima i verden, og oppstår med to til syv års mellomrom. Ikke alle områder i verden påvirkes, men ENSO merkes i Stillehavet, Atlanterhavet og Det Indiske hav.

 

Å forklare temperaturøkningen, er noe annet enn å dokumentere den. At CO2 er en drivhusgass, har man visst i snart 150 år. Også at menneskelige CO2-utslipp vil føre til en oppvarming, har man hatt kjennskap til minst siden 1938 Per i dag har man godt empirisk belegg for økningen i atmosfærens CO2-konsentrasjon. Det er også gjort beregninger av sammenhengen mellom konsentrasjonsøkningen og økt midlere netto innstråling mot jordoverflaten. Denne er estimert til 2,32 W/m2 samlet for alle klimagasser.

Det er med dette ikke sagt at det ikke også fins andre faktorer som kan medvirke til den temperaturøkningen vi er vitner til. Tvert imot inkluderer samtlige klimamodeller også naturlige faktorer, for å gi best mulige prediksjoner. De aller fleste Klimatologer er imidlertid enige om at menneskets bidrag til den globale oppvarmingen er alvorlig og bør begrenses. Betydningen av menneskelige utslipp blir ikke minst tydelig som viser at den menneskeskapte økningen i CO2 har gitt et nivå som er minst 20 % høyere enn estimatene for de siste 417 000 år, et minimumsanslag som av nyere forskning har blitt økt til 650 000 år.

El Niño og La Niña er offisielt definert som en vedvarende anomali (fra det greske ordet anomalia, ujevnhet), betyr en avvikelse fra normen, det forventede eller lovmessige. En anomali er en irregularitet som er vanskelig å forklare utfra eksisterende teorier, altså et faktum som strider mot et etablert paradigme, (som betyr forbilde, mønster, mønstergyldig eksempel i havoverflatetemperaturen som er større enn 0,5°C langs de sentrale og tropiske områdene av Stillehavet. El Niño er kjennetegnet ved positive anomalier, mens La Niña er kjennetegnet ved en negativ anomali. Når man har anomalier som varer mindre enn fem måneder blir tilstanden klassifisert som en El Niño- eller La Niña-tilstand, og om anomalien varer mer enn fem måneder blir det klassifisert som en El Niño- eller La Niña-episode. Historisk sett går det to til sju år mellom hver gang, og de varer gjerne et til to år om gangen.

De første tegnene på en El Niño er:

Stigende lufttemperatur i Det indiske hav, Indonesia og Australia.

Fall i lufttrykket på Tahiti og i resten av det sentrale og østlige Stillehavet.

Passatvinden i det sørlige Stillehavet blir svekket eller skifter retning og blåser vestover.

Varm luft stiger nær Preu, og det begynnerr å regne i ørkenene der.

Varmt vann strømmer fra det vestlige Stillehavet og Det indiske hav og østover i Stillehavet. Dette fører regnet med seg, og fører til regn i normalt tørre områder og omfattende tørke i øst.

Et skjematisk plott av delvis likevekt og La Niña-fasen av den sørlige oscillasjonen. Walkersirkulasjonen kan man se ved overflaten som den østlige passatvinden. Vestsiden av det ekvatoriale Stillehavet har ofte varmt og fuktig vær, og det blir frigjort mye fuktighet i forbindelse med tyfoner og tordenvær. Havet er 60 cm høyere på vestsiden av Stillehavet enn på østsiden på grunn av den vestlige havstrømmen. Under en El Niño strømmer dette varme vannet tilbake mot øst på grunn av høydeforskjellen, og fører med seg varmt vann og det fuktige været til Sør-Amerika.Walkersirkulasjonen er en atmosfærisk sirkulasjon over ekvator i Stillehavet.

La Niña er karakterisert ved uvanlig kalde havoverlatetemperaturer som ofte måles etter SST («Sea surface temperature» Havoverflatetemperatur (også kalt SST på engelsk).

SST over 26,5ºC er regnet for å være ideelle temperaturer for å danne tropiske sykloner, og som regel får man kraftigere sykloner jo høyere havoverflatetemperaturen er. Det er riktignok flere faktorer som skal til for å danne tropiske sykloner.

Man får som regel økt aktivitet av tropiske sykloner i Atlanterhavet under La Niña. La Niña-tilstanden følger som regel etter en El Niño, særlig hvis sistnevnte har vært kraftig.

En tropisk syklon er et stormsystem som får energi fra varme frigitt av fuktig luft som stiger og kondenseres. Navnet understreker at dette er sykloner som oppstår i tropiske strøk, med rotasjon mot klokken på den nordlige halvkulen, og med klokken på den sørlige halvkulen. De skiller seg fra andre lavtrykk, som f.eks. på de nordlige breddegrader, ved at det er varmemekanismer som gir energi til å drive dem.

 

Tibake til: Fossil energi